Barnevernet i Norge har forlengst spilt fallitt og bør mest sannsynlig legges ned. En studie ved HEMIL-senteret på Universitetet i Bergen viser at det offentlige i fjor brukte svimlende 10,6 milliarder kroner på såkalt ”barnevern". Likevel viser studien at tidligere barnevernsbarn har dårligere utdanning, lavere lønn og langt større risiko for å bli arbeidsledige eller sosialklienter enn andre. Bare hvert tredje barnevernsbarn fullfører videregående skole, mens blant øvrige elever er andelen 80 prosent. Tidligere barnevernsbarn har over tre ganger så stor risiko for å dø en tidlig død (før 34 år) enn andre, og de er ni ganger mer utsatt for å bli uføretrygdet enn øvrige i samme alder.

Vi kan ikke lenger tillate et barnevern som dukker opp på fødeklinikker, i barnehager, på skoler eller bryter seg inn i private hjem og tar barn med makt. Et slikt barnevern har for lengst utspilt sin rolle og mangler all troverdighet. Det finnes alt for mange eksempler på barnevernets overgrep, hvor uforstand og maktmisbruk har ødelagt både barn, foreldre og deres familier. Derfor råder det en utbredt oppfatning blant folk flest at barnevernet ”tar barn” fra foreldrene.

Tillitskrise

Tillitskrisen i barnevernet har også nær sammenheng med barnevernets ukultur for subjektiv synsing og hypoteser uten virkelighetsforankring. Antipati og svartmaling av foreldrene, sammen med fri tolkning av «tegn» og «signaler» som noen «ser» – legges videre til grunn for såkalte tiltak som fører til dramatiske konsekvenser for barna, foreldrene og deres familie.

De mange skrekkeksemplene som finnes, hvor barnevernet tropper opp med politi og loven i hånd og henter barn med makt, er så skremmende og hinsides det forsvarlige at nok er nok.
En rapport fra Norsk Institutt for By og Regionsforskning (NIBR) viser at 150 barn og mer enn 1000 foreldre, der barnevernet hadde overtatt omsorgen, tok sitt eget liv i perioden 1990 – 2002. Dette er skremmende og alene god nok grunn til å avvikle hele barnevernet.

Undergraver sikkerhet

Fylkesnemnda for sosiale saker er barnevernets forlengede arm og undergraver barn og foreldres rettssikkerhet. Dette fordi fylkesnemndene forholder seg til barnevernets hypoteser og påstander som ubestridelige sannheter, og behandler disse som rettskraftige domsavsigeleser. I 9 av 10 saker vinner barnevernet frem i fylkesnemndene, uten at det stilles kritiske spørsmål ved barnevernets metoder eller konklusjoner. Positive opplysninger og vitneutsagn om foreldrene vurderes sjelden eller aldri av fylkesnemndene, og derfor er de fleste sakene som barnevernet fremmer for nemnda i realiteten avgjort på forhånd.

Det er ellers et alvorlig paradoks at såkalte barnevernsfaglige vurderinger forsvarer brutal maktutøvelse og traumatisk tvangsflytting av barn fra omsorgspersoner de er sterkt knyttet til. Når foreldre / foresatte som er fratatt omsorgen fremmer lovfestet krav om å få sine barn tilbakeført, blir de møtt med at det kan skade barnet å bli (frivillig) skilt fra fosterforeldre som barnet (kanskje) har knyttet seg til. Hvor er logikken her?

Bruk av makt

Bruk av makt eller tvang mot barn må ikke forekomme, med mindre det beviselig begås overgrep, utøves vold mot barnet eller det befinner seg i livsfare. Kan det dokumenteres alvorlig grad av rusproblemer, psykiske lidelser eller andre forhold som er til skade for barnet, må det settes inn hensiktsmessige hjelpetiltak i forhold til dette. Alle som er fysisk eller psykisk syke, rusavhengige eller på annen måte ikke fungerer som de skal, har krav på hjelp. På like linje med alle andre som trenger det, har også omsorgspersoner rett til hjemmebaserte pleie- eller omsorgstjenester, og dersom tvangstiltak er eneste utvei, må disse kun tas i bruk overfor voksne.

Dersom et barn på grunn av forhold som beskrevet i avsnittet ovenfor må plasseres hos andre omsorgspersoner for kortere eller lengre tid, må det tidligst mulig avklares om noen i barnets familie, eller andre som barnet kjenner og er fortrolig med, kan ivareta omsorgen for barnet inntil barnets foreldre selv kan gjenoppta sin omsorgsoppgave.

Ulike hjelpetiltak

Norges Lover har i dag en omfattende tjenestelovgivning som sikrer rett til behandling og ulike typer hjelpetiltak for de som trenger det. I forhold til barn og deres foreldre (foresatte), må hjelpen tilpasses behovene til den enkelte familie som helhet. Det er unaturlig å hjelpe barn uten også å hjelpe foreldre som trenger det. Hjelper man foreldrene, hjelper man også barna og ved det hele familien. Et barnevern som ikke prioriterer ressursene til å ivareta både barn og foreldre samt det biologiske prinsipp, men som snarere bruker det de har av ressurser på å nedkjempe og fremstille foreldrene i dårligst mulig lys, verner ikke om barnets interesser.

Å ta barn med makt og tvang fra foreldrene er et overgrep mot både barn og foreldre. Sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven, psykisk helsetjenesteloven, pasientrettighetsloven, vergemålsloven med flere hjemler en rekke bestemmelser som fullt ut kan ivareta barn og foreldre, uten frihetsberøvelse, maktmisbruk og andre overgrep i strid grunnleggende menneskerettigheter.

Enhver som forsvarer dagens system og mener at det ivaretar rettssikkerheten, kan umulig ha forstått hva begrepet rettssikkerhet betyr. Norsk barnevern er dømt for brudd på menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og artikkel 8 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon slår fast at barn har rett til sine egne biologiske foreldre. Menneskerettighetskonvensjon er en overordnet del av norsk lov og kan ikke lovlig settes til side, verken av norsk lovgivning, barnevernets eller andres synsing.

Geir H Aspheim

Vi anbefaler våre medlemmer å gå til Forumet- Redd Våre Barn